Hvordan vi snakker, hvem vi snakker med eller til, og i hvilken kontekst vi sier ting har mye å si for et godt inkluderingsarbeid.
På årets ALLEMED-konferanse åpnet vi opp for de vanskelige spørsmålene. Med god bistand og kompetanse fra blant andre forfatter, scenekunstner og dramatiker, Camara Lundestad Joof og rådgiver i Unge funksjonshemmede, Oda Oftung, søkte vi svar på hva som må til for å inkludere bredden og mangfoldigheten av barn og unge.
Camara Lundestad Joof var med å grunnlegge og bygge opp barne- og ungdomsteateret Den mangfaldige scenen og er sittende rådsmedlem i Kulturrådet. Boka hennes “Eg snakkar om det heile tida” fra 2018 er blitt en del av ungdomsskolepensum, og høsten 2021 hadde hun premiere på det prisvinnende stykket “De må føde oss eller pule oss for å elske oss”.
Joof har gjennom sitt arbeid blitt en tydelig og viktig stemme for hvordan vi snakker om rasisme i Norge dag. Under ALLEMED-konferansen fikk vi høre om hennes erfaringer fra veien inn i kunsten og hvordan hun opplever at språket vi bruker gjenspeiler de forventningene vi har - både til frivilligheten og til deltakere.
Hun påpeker at det allerede i definisjonen av frivillighet oppstår et maktperspektiv som man må være klar over: Å ha tid og ressurser til å være frivillig kan på mange måter sees på som et privilegium.
Viktigheten av mangfoldig representasjon begrenser seg ikke til deltakelsen blant barn og unge. I arbeidet med å inkludere minoritetsgrupper i aktiviteter må vi også være pådriver for å ha den samme representasjonen blant aktivitetsledere og andre ansatte i organisasjonen. Det er de som sitter på erfaringer og kunnskap som trengs for å nå ut.
“Det er ikke så vanskelig å finne et inkluderende språk hvis du skal snakke et språk for å inkludere deg selv. Det er vanskeligere å dikte opp et språk som skal inkludere noen du tror du vet hvem er - det er ofte da man faller i feller av stereotypier.” - Camara Lundestad Joof på ALLEMED-konferansen 2022
Et godt aktivitetstilbud som skal nå ut til bredden må bygges på barnas premisser, med hensyn til ulikheter i økonomiske, sosiale og kulturelle ressurser. Gjennom å skape et større rom for å ha ansatte som sitter på nøkkelkompetanse i de ulike lokalmiljøene, vil man bli mer bevisst på hvilket språk vi bruker, hvilken kultur vi skaper og hvordan vi kan jobbe for å skape de positive ringvirkningene og de langvarige løsningene.
Gjennom Unge funksjonshemmedes prosjekt "Barrierefri fritid" jobber Oda Oftung med hvordan kultur- og fritidsaktiviteter kan gjøre sine tilbud mer tilgjengelige og inkluderende for personer med funksjonshemninger og kroniske sykdommer.
Et viktig steg i inkluderingsarbeidet, sier hun, er først og fremst å få bukt med funksjonsnormen: Antakelsen om at kroppen må fungere på en gitt måte for at man skal kunne delta i samfunnet og leve et godt liv.
Hvilke forventninger vi har til deltakere og frivillige kan påvirke aktivitetenes tilgjengelighet for de av oss som ikke passer inn i disse rammene. Oftung oppgir at årsakene til at barn og unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer oftere faller utenfor ordinære aktivitetstilbud i mange tilfeller skyldes ting man enkelt kan gjøre noe med: Det handler om 1) mangelfull informasjon, 2) lite kompetanse om tilrettelegging og 3) fordommer og mangel på kunnskap og/eller erfaringer.
Aktivitetsveilederen “Barrierefri fritid” er et pedagogisk verktøy utviklet for å bistå organisasjoner og aktivitetstilbydere med inkluderingen av barn og unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer.
Les mer om aktivitetsveilederen på allemed.no her →
Få tilgang til veilederen her →
Under ALLEMED-konferansen inviterte vi Camara Joof og Oda Oftung, sammen med vår konferansier Tinashe Williamson, til å ta et dypdykk i hvordan vi bør være bevisst på hvilke signaler språk kan gi, og hvordan vi kan jobbe for at alle skal føle seg velkommen.
Usikkerhet, frykt for å si feil og mangel på kunnskap kan hindre oss i å rekruttere bredt og mangfoldig. Noe av det flere av oss kan kjenne oss usikre på, er hvordan vi bruker ulike ord og uttrykk for å navigere oss i de mange identitetsuttrykkene og -markørene vi omgir oss med.
Oftung understreker at havet av begreper er et sunnhetstegn som viser at stadig flere får komme til orde. Man kan se på sin egen usikkerhet som en god mulighet til å utforske for seg selv: Hva er det som gjør meg usikker nå, og hvorfor føles det ubehagelig? Joof stemmer i og mener det kan være nyttig å være litt redd for å si feil i form av å ta en ekstra runde med seg selv. Hun minner oss på at vi alle kan bli flinkere til å, rett og slett, Google begreper og forsøke å sette oss inn i dem, og at det finnes flere organisasjoner som gjerne bistår med språklig veiledning.
Unge funksjonshemmede har gjennom aktivitetsveilederen Barrierefri fritid vært tydelige på at det er lov å spørre. Under ALLEMED-konferansen presiseres det at den som spør også må være bevisst på det ansvaret man legger over på den man spør.
Når det handler om barn og unges tilretteleggingsbehov, hjemmesituasjon eller familiens økonomiske forhold, skal ikke barn og unge bli gitt et ansvar for å gi andre opplæring eller stå i et maktforhold hvor man føler seg presset til å fortelle noe personlig. Noen forteller gledelig, mens andre helst vil unngå det.
Joof poengterer at hvis du først skal spørre, må du samtidig være klar for å ta imot et nei. Vær bevisst på hvilken posisjon du er i overfor den du spør og hvilket handlingsrom du gir den du spør til å velge å ikke svare. Når vi ønsker å dra nytte av nøkkelkompetansen til ansatte med bestemte identitetsmarkører, må vi også være var på det ekstraarbeidet man tillegger den ansatte.
Ikke minst, forklarer Oftung, at det finnes andre måter å spørre på hvis det er informasjon man har behov for: Et skjema på nettsidene eller en kontaktperson som sørger for at ting er klarlagt på forhånd kan være gode løsninger.
Hvor går vi videre - når feilen først er gjort? Hvordan konfronterer vi våre egne fordommer? Det er mye enklere å be om unnskyldning enn folk tror, forteller Joof.
“"Jeg dreit meg ut, det jeg visste ikke, det skal jeg tenke mer på” - er stort sett det som trengs. Det ligger mye i å kunne si “jeg hører det du sier, det skal jeg tenke mer på”." - Camara Lundestad Joof på ALLEMED-konferansen 2022
Vi kommer til å tråkke feil en gang i blant. Det viktigste, sier Joof, er å ha et bevisst forhold til hvem som skal bære ubehaget når noen sier feil: Er det den som blir snakket til, eller er den den som sier feil?
Hvis man er uheldig og tråkker feil, må voksne sørge for å ta tak i det. Da lønner det seg å ha et apparat som kan fange det opp, og som samtidig gir voksenledere tryggheten til å ta det ansvaret. Vi må snakke om hvordan vi skal håndtere slike situasjoner, om hvordan vi kan finne et språk som skaper reell inkludering hvor maktforholdet ikke er så skjevt at noen inkluderes på andres premisser.
Oftung påpeker at representasjon av hva man ser i markedsføringen kan være et godt sted å starte. Inkluder tekst og bilde av hvem aktiviteten er for, men også hvem som er instruktører og hvem organisasjonen er.
Det er ikke tilstrekkelig å si at en aktivitet er åpen for alle. Flere av oss har også behov for konkrete beskrivelser av hvordan det ser ut der man skal være, hvordan man kommer inn, hva programmet er, samt informasjon om eventuelle pauser og hvordan aktiviteten ellers foregår. Selv når man ikke har alt dette på plass, er det viktig å informere om det også. Samtidig er det viktig at informasjonen kan leses og tydes; språket må være forståelig, med tydelige fargekontraster og stor nok skrift. Ved å ta i bruk programmer som muliggjør høytlesing av informasjonen på nettsiden, viser man aktivt hvem man ønsker å være åpen for.
Avslutningsvis oppfordrer Oftung oss til å undersøke språket og begrepene man selv bruker i dag, og understreker samtidig at dette er et arbeid som må være kollektivt. Vi må alle ta ansvar for å følge opp oss selv og hverandre. Hvis vi er opptatt av mangfold og representasjon, så må vi være det i alle ledd.
---
